Gamlebyen

Fredriksstad ble grunnlagt 12. september 1567 av kong Fredrik II på østsiden av Glomma, hvor Gamlebyen ligger fremdeles.

Grunnleggelsen av Fredrikstad kan sees som en gjenreisning av byen Borg (Sarpsborg), som ligger 15 km lenger opp i Glommas løp, og som hadde blitt brent av svenskene i forbindelse med Den nordiske syvårskrigen mellom Danmark-Norge og Sverige. Navnet Fredrikstad ble tatt i bruk i 1569. Byens innbyggere livnærte seg av jordbruk, handel og skipsfart og flere av borgerne deltok allerede fra slutten av 1500-tallet i den alt viktigere trelasthandelen.

Det store skillet i byens historie de første hundreårene kom midt på 1600-tallet med anleggelsen av Fredrikstad festning. Byen ble med det omgjort til en festningsby med voller og vollgraver rundt den sivile bebyggelsen. Festningen ble oppført etter nederlandske forbilder og sentrale arkitekter for festningsverkene var blant andre Willem Coucheron og Johan Caspar de Cicignon. Festningen ble viktig som depot og et trygt oppmarsjsted for den norske hæren. Den tjente også en viktig rolle for flåten. Under den store nordiske krig (1700–1721) hadde skjærgårdsflåten base i Fredrikstad fra 1709, under under kommando av admiral Peter Wessel Tordenskiold (1690–1720).

Til tross for byens sentrele betydning som forsvarsverk, holdt folketallet seg relativt lavt. Ved inngangen til 1800-tallet bodde det kun drøyt 1600 personer i byen. Til sammenligning bodde det over 3100 personer i Moss samme år. Fredrikstad hadde også bare en beskjeden folkevekst. Selv om det hadde foregått en viss vekst på 1700-tallet, i kjølvannet av oppgangstidene i handels- og sjøfartsnæringen, hemmet festningen og det militære nærværet en større utvikling av byen. Fra å ha vært en betydelig sjøfartsby på 15- og begynnelsen av 1600-tallet, ble innbygerne mer og mer leverandører av tjenester til de militære etter festningens anleggelse i 1660-årene. Småkjøpmenn, høkere og brennevinstappere var det mange av.

Etterhvert ble byens sentrum flyttet fra østsiden til vestsiden av Glomma. Bebyggelsen på vestsiden av elva hadde begynt å vokse opp allerede tidlig på 1700-tallet, og fra 1735 fikk den forstadsprivilegier, tross motstand fra byborgerne som bodde innenfor festningsvollene. Byens historiske sentrum, Gamlebyen, ligger på østsiden, og blir i dag regnet som Nord-Europas best bevarte festningsby.