Vår kulturarv

Røros (sørsamisk: Plassje) er en kommune i Sør-Trøndelag som grenser i nord til Tydal og Holtålen, i sørvest til Os (Østerdalen), i sør til Engerdal og i øst til Härjedalen (Sverige). Røros er en gammel bergstad som siden 1980 har stått på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Grunnstenen til Rørossamfunnet var Røros Kobberverk.

Ifølge en lokal legende var reinsdyrjegeren og bonden Hans Olsen Aasen (1557-1673) på jakt oppe i Storvola en dag i 1644, et fjellparti en mils vei øst for Røros. Her skjøt han en reinsbukk. I dødskampen sparket reinsdyret vekk mose og lyng på bakken og Hans fikk øye på en skinnende stein. Dette var funnet av den første kobbersteinen som ga opphav til Røros Kobberverk.

Historie

Røros ble offisielt grunnlagt i 1644 og helt gjenoppbygget etter at svenske tropper ødela staden i 1678 og 1679.
I 1600-årene ble store deler av kron- og kirkegodsene solgt for å sanere gjeld rikene hadde opparbeidet seg etter krigene i 1650-årene, da dobbeltmonarkiet Danmark-Norge tapte de danske landskap Skåne, Halland og Blekinge, og de norske landskap Jemtland, Herjedalen, Idre og Særna og Bohuslen. Flere av Kong Christian IVs kreditorer mottok gods som likvidering av tilgodehavender. Det største enkeltsalget, og det største salg av jord som noensinne har skjedd i Norden var overdragelsen av alt krongods i Helgeland, Salten, Lofoten, Vesterålen, Andenes, Senja og Troms til kreditoren, bergverksmagnaten og godseieren Joachim Irgens fra Itzehoe i Holstein. Verdien ble anslått til 100.000 riksdaler, som var tilsvarende en tønne gull. Irgens fikk etterhvert også andeler i Røros Kobberverk og fikk på denne måten stor innflytelse i verkets drift gjennom sin bror, direktør og dr. med. Johannes Irgens.

Bergstaden og husene

Man kan si at Røros er en bergstad etter saksisk modell, og at den bygger på renessansens prinsipper med parallelle gater og rettvinklede kvartaler. Det er sannsynlig at det nåværende gatemønsteret i Bergstaden skriver seg fra 1600-tallet, og delvis helt fra de første årene etter grunnleggingen. Det var smeltehytta som bestemte plasseringen av Bergstaden. Den første hytta lå ved elven omtrent 250 meter nedenfor den nåværende hytteplassen.

Gårdene på Røros som ligger med våningshuset mot gata, var bygd for fedrift og produksjon av melk, smør og kjøtt. Rørosingen var gruvekar og bonde, og produktene fra småbruket, fiske og jakt var nødvendige som tilskudd til en beskjeden verkslønn.

Hovedbygningen på den typiske Rørosgård der bergmannen supplerte sitt utkomme med husdyrhold, er bygget med overbygd port og gangdør side om side. I forbindelse med kjøkkenet ligger en sammenbygd uthusrekke med eldhus, stall, fjøs-skjæle og fjøs. Hele anlegget er ofte i to høyder, dels oppført i upanelt tømmer, dels i bindingsverk av skjelterverktype.

Kobberverket

Røros Kobberverk ble offisielt startet i 1644, med bygging av den første smeltehytta på Røros i 1646. Verkets første direktør var den tyske gruvemannen Lorentz Lossius som etter kort tid ble erstattet av Johannes Irgens. I årenes løp drev Kobberverket over 50 gruver hvor det ble tatt ut bl.a. kobber, sink, svovel (pyritt) og kromitt. På det meste hadde Røros Kobberverk ca. 2000 ansatte og produserte i gjennomsnitt 990 kg med rent (99.9%) kobber per dag. Det såkalte Storwartzområdet omfatter en rekke større og mindre gruver. Det har gjennom tidene vært det største gruvefeltet til Røros Kobberverk, og den første virksomheten i Gamle Storwartz gruve startet i 1645.

Verket var fra starten av et partisipantskap - fram til 1910 da det ble omgjort til aksjeselskap. Verket fikk virkelig kjenne nedgangen i verdensmarkedet etter første verdenskrig, og stod stille i rundt fem år på 1920-tallet. Fra midten av trettitallet var verket så godt som statseid og gikk konkurs i 1977.

Kultur

Rørosinger danser rørospols og snakker rørosdialekt. På grunn av stor arbeidsinnvandring i forbindelse med gruvedriften har den sannsynligvis blitt påvirket fra flere forskjellige hold, blant annet tysk og svensk.
Kommunevåpenet består av symbolet for kobber (venussymbolet) over korslagt bergjern og feisel. Bergjernet og feiselen er de klassiske gruveredskapene og symboliserer bergverk generelt. Dette våpenet var kobberverket sin logo og har vært brukt på Røros gjennom mange generasjoner. Det finnes som merker i smijern på tre av sidene på kirketårnet. Merket finnes også inne i kirka og på portalen til Bergskrivergården og inngangen til Direktørgården, det nåværende rådhuset i kommunen.

Røros har også tiltrukket seg kunstnere i en årrekke. Blant disse må nevnes forfatteren Johan Falkberget (1879 - 1967) som begynte sin yrkeskarriere som gruvearbeider. Mange av Falkbergets romaner skildrer arbeidere og arbeidsvilkår i gruvesamfunnet og hans gjennombrudd kom med romanen Den fjerde nattevakt (1923), en historisk roman med handling lagt til første halvdel av 1800-tallet. I Christianus Sextus-syklusen er handlingen lagt til 1720-årene, og gruvedriften er også her et sentralt motiv.

En kjent maler som holdt til på Røros en stund var Harald Sohlberg (1869 - 1935). Han flyttet til bergstaden sammen med sin kone i 1902. Blant bildene som er mest kjent herfra, er "Fra Røros, Lillegaten", "Natt", Storgaten Røros", "Efter snestorm, Lillegaten Røros" (også kjent som "Solbergrekka") og "Blomstereng nordpå".