Bergstaden Røros

Røros Kobberverk

Omkring år 1600 kom Hans Olsson fra Tennes i Herjedalen som på den tiden var norsk land, og slo seg ned ved Røros som jeger, fisker og bonde. Han ryddet flere gårder, og i 1620 ble han bureiser i lia ved Hitterelva. Slekten sitter ennå i 11. ledd på gården Hitteråsen, eller Åsen, og grunnen til at Hans ble rydningsmann her, skal være at han fikk modent korn i denne sørvendte åssida.

Om ham fortelles følgende sagn:
En dag var Hans Olsen Aasen på jakt oppe i Storvola, et fjellparti en mils vei øst for Røros. Her skjøt han en reinsbukk. I dødskampen hadde reinsbukken sparket vekk mose og lyng på bakken, og Hans fikk øye på en stein som skinte så fint. Steinen hadde gullets farge heter det. Denne steinen tok han med seg hjem i nisteskreppa si. Ved ei senere anledning fikk han besøk av en tysk bergingeniør, Lorentz Lossius. Lossius var på den tiden ansatt som driftssjef ved ei gruve i Kvikne, ca. 80-90 km fra Røros. Lossius drev malmleting i Rørostraktene, og da han fikk se steinen som Aasen hadde funnet, kunne han med en gang slå fast at dette var kobbermalm.

En liten kuriositet å merke seg, er kanskje at Hans O. Aasen (1557-1673?) ifølge beregninger må ha vært rundt 87 år gammel da han fant kobberstenen, og ca. 116 år gammel da han endelig døde.

Alt i 1660-årene var en befolkning på 1.400 mennesker direkte knyttet til virksomheten ved de trøndske verkene: Kvikne eller Innset Kobberverk opptatt i 1631, Røros Kobberverk i 1644, og Løkken eller Meldal Kobberverk i 1652. Kvikne hadde stor og livlig forbindelse med Røros i 1600-årene. Kong Christian IV, den optimistiske merkan-tilisten og planøkonomen, ble personlig engasjert i det lovende Kviknefunnet. Gruva ble kalt “Gottes Gabe” (ty. ‘Guds Gave’), og i 1635 avla den geskjeftige kongen et besøk på Kvikne, som ble drevet for kongelig regning til 1640. Blant de bergkyndige folk fra Tyskland som ble forskrevet dit, var Lorentz Lossius. Han var født i St. Andreasberg i Braunschweig (Harz), og hadde virket ved Kongsberg Sølvverk før han i 1635 ble schichtmester i Kvikne.

Den første gruvedrifta

I den første tiden ble nye forekomster funnet ved tilfeldigheter, ved at folk lette etter malm med ønskekvist, eller ved at folk som fartet rundt omkring var fristet av finnerlønn som Kobberverket betalte for nye påviste malmforekomster, og derfor var årvåkne og oppmerksomme på dette.

Gjennom erfaring lærte man å se etter spor i terrenget som indikerte malm i nærheten. Dette kunne være løsblokker i overflaten, farge og opptreden på jordsmonnet, spesielle og få planteslag (som f.eks. Fjelltjæreblomsten, en indikator på tungmetaller i jorden, Rød Jonsokblomst (St. Hansblomst) og Engsyre) osv.

Rundt 1790 var hele 350 mann i arbeid med å finne malmforekomster som kunne sikre videre drift for Verket. Ikke bare floraen ble iaktatt, men også utfelling av mineraler i bekker og steinblokker med malm fraktet av isen, kunne være en indikator. Senere ble mer tekniske hjelpemidler tatt i bruk, og i 1926 ble de første undersøkelsene med elektromagnetisk måleutstyr startet. 1959 ble det startet et omfattende og systematisk undersøkelsesprogrammmed elektromagnetiske målinger fra fly over hele Rørosområdet. Flere forekomster ble funnet på denne måten. En av disse var Lergruvbakken som med en beregnet tonnasje på 940.000 tonn viste seg å være drivverdig. De positive anomaliene ble fulgt opp på bakken med elektromagnetiske, magnetometriske og geofysiske målinger. Diamantboringer med opptak av kjerne for analyse og mengdeberegninger ble gjennomført på de mest lovende forekomstene.

Letingen etter nye drivverdige forekomster fortsatte også den siste tiden. Hersjøforekomsten, vest for Kjurrudalen i Holtålen kommune, er kanskje den forekomsten som totalt sett er den best undersøkte. Forekomsten ble funnet i 1670-årene, og ble i flere perioder siden prøvd drevet.

Lønn og arbeidstid

I de eldste tidene hadde alle faste arbeidere "schikt-lønn" eller daglønn, som ble betalt ut hver måned. Året var delt inn i 13 måneder, hver på 28 dager.

I 1693 ble det prøvd å betale gruvefolkene etter "tomme-pris", dvs. en fast pris for hver tomme borehull. Denne akkord-ordningen ble ikke gjennomført med det første. Først fra omkring 1720 var det mer vanlig å bruke akkordlønn for noen former for arbeid, men ennå bare i liten utstrekning. Man hører også om at gruvearbeiderne hadde en form for 'fleksibel arbeidstid'. De fikk lov å gå fra arbeidet sitt når de ville, bare de ville arbeide inn igjen den tiden de hadde tatt fri. Verket satte forbud mot dette i 1713. Det har vært vanlig, trolig helt fra den første tiden, at gruvearbeiderne hadde en fem dagers arbeidsuke og en 10 timers arbeidsdag, dvs. en arbeidsuke på 50 timer.