Månebilder

Månen ble første gang besøkt i 1959 av den sovjetrussiske sonden Luna 2. Det er det eneste utenomjordiske legemet som er besøkt av mennesker. Den første månelandingen fant sted den 20. juli 1969; den hittil siste i desember 1972. Månen er også det eneste himmellegemet som vi har hentet prøver tilbake til Jorden fra. Sommeren 1994 ble overflaten kartlagt i detalj av det lille fartøyet Clementine. Lunar Prospector ankom Månen i mars 1998.

Gravitasjonskreftene som virker mellom Jorden og Månen forårsaker noen interessante effekter. De mest innlysende er tidevannskreftene. Gravitasjonen virker sterkest på den siden av Jorden som ligger nærmest Månen, og tilsvarende svakere på den motsatte siden. Overflaten blir dermed trukket mot Månen, med størst utbulninger i de områdene som er dekket av vann. Siden Jorden roterer mye raskere enn Månens bane endres, flytter disse "bulene" (høyvannet) seg rundt Jorden omtrent to ganger daglig (dette er en veldig forenklet modell). 
    Jorden er kanskje ikke helt stiv, men den er heller ikke helt flytende. Jordrotasjonen forflytter utbulningene litt i forkant av punktet som befinner seg rett under Månen. Dette betyr at kreftene mellom Jorden og Månen ikke er eksakt mellom tyngdepunktene deres. Resultatet er et dreiemoment eller vridningskraft som virker på Jorden, og en akselerasjonskraft som virker på Månen. Kreftene forårsaker en netto-overføring av rotasjonsenergi fra Jorden til Månen, noe som forsinker jordrotasjonen med omtrent 1.5 millisekunder/århundre og i tillegg øker Månens avstand til Jorden med ca. 3.8 cm/år. (Det motsatte skjer med måner med uvanlige omløp, som f.eks. Phobos og Triton).

Månens overflateskorpe er i gjennomsnitt 68 km tykk og varierer fra nesten 0 km under Mare Crisium (krisenes hav) til 107 km nord for Korolev-krateret på Månens bakside. Under skorpen er en mantel og sannsynligvis en liten kjerne (med en radius på omtrent 340 km og en masse på 2% av månens masse). Til forskjell fra Jorden, er ikke det indre av Månen aktivt lenger. Merkelig nok avviker Månens tyngdepunkt fra det geometriske sentrum med ca 2 km i retning Jorden. Dessuten er skorpen tynnere på den siden som vender mot oss.

Det er to hovedtyper terreng på Månen: De svært gamle og kraterbelagte høylandene og de relativt jevne og dessuten yngre havbassengene (maria). Havene dekker omtrent 16% av overflaten og er enorme nedslagskratere som senere er blitt dekket av lava. Mesteparten av overflaten er dekket av regolitt, en blanding av støv og og grus som stammer fra meteornedslag. Av en eller annen grunn befinner havene seg nesten utelukkende på den hitterste siden av Månen.