Etter flere år som ivrig laksefisker, drømte jeg som mange andre om å få storlaksen på kroken. Men det skulle gå noen år før jeg skulle få oppleve dette. Men så var det en ettermiddag jeg dro alene ned til Lakselva for å fiske. Det var en fin og varm dag, lettskyet. Jeg kjørte til det stedet hvor jeg fikk mine første lakser. Her kunne jeg kjøre helt ned til breden. Det var en fin gressplatå hvor vi hadde tilbrakt mange dager og kvelder med bålkos og kaffe.

Jeg gikk ut av bilen og fant frem fiskeutstyret. Denne dagen satte jeg på en sluk som hadde gitt meg flere lakser. Ikke den blanke Tobyen, men en annen blank sluk med rødt på. Nemmelig en Buck Spesial. For meg hadde det vært en god sluk. Andre har sikkert sine favoritter. alt avhenger nok av hvilken elv det er og hvordan bunnforholdene er.

Jeg gikk bare ut på kanten nedenfor bilen. Dette området kjente jeg som min egen bukselomme. Det samme gjaldt bunnforholdene i elva. Her var det lite hindringer for sluken. På den andre siden av elva var det en stor grusbanke. Her brukte jeg å kaste sluken opp i elva og lot den drive langs marebakk-kanten. Det samme gjorde jeg også denne dagen.

Jeg hadde vel fisket i knapt 15 minutter, da det plutselig skjedde. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde med en gang. Jeg gjorde som jeg hadde gjort hele tiden, lot sluken gli langs marebakk-kanten. Men så plutselig stoppet sluken helt opp. Det var bare bom stopp. Ikke noe hugg eller utras som jeg var vant til når laksen beit på. Det var akkurat som om sluken satte seg fast i en stein eller en trestokk. Ut ifra at det ikke føltes som noe fiskehugg, gjorde jeg noe som jeg skulle komme til å angre på. Jeg begynte å presse sena i håp om å få løsnet sluken. Jeg strammet til og dro stanga oppover. Sluken løsnet ikke men det virket som om det sluken satt fast i ga sakte etter. Da var jeg sikker på at det var en trestokk som hadde drevet ned langs elva og festet seg til bunnen. Jeg sveivet inn og strammet til igjen. Det samme skjedde igjen. Etter å ha gjort samme oprasjon en 6-7 ganger fikk jeg meg et sjokk. Det kom noe opp mot vannflaten. Jeg trodde fortsatt at det var trestokken som var på tur opp. Men så dukket det opp et stort laksehode. Pulsen steg en hel masse og skjelven kom. Jeg bannet til meg selv flere ganger, for at jeg hadde gjort det jeg gjorde. Bare flaksen ville redde denne laksen på land. Jeg ønsket instendig å berge denne storlaksen. Jeg justerte snella og og gjorde de prosedyrene jeg brukte når jeg fikk laks på kroken.

Etter at jeg fikk laksen opp i vannskorpa, gjorde den motstand. Den satte fart og dro ned til bunnen igjen. Men den raste ikke avgårde som andre lakser. Den stoppet opp igjen der nede. Jeg sveivet den innover mot land land igjen. Men hver gang den nærmet seg land, gjorde den motstand og startet mid tut i elva igjen. Mens jeg holdt på der, kom en bil kjørende. Han så nok at jeg hadde fisk på. Han var nesten ute med kleppen i hånda før han hadde stanset bilen. Han kom helt bort til meg for å hjelpe. Jeg hadde laksen så nært land at det bare hadde vært å kleppe den om det ikke hadde vært så dypt. I stedet fikk vi se noen store skovler i overflaten. Laksen gjorde kolbøtte og bare forsvant. Kroken løsnet. Det hele var min egen feil. På grunn av at jeg hadde vært så hard i starten gjorde at hullet i fiskens munnvik hadde blitt så stort at faren for at den løsnet var meget stor. Og det skjedde. Jeg var både frustrert og lei meg. Men hva hjalp vel det. Den hadde fått friheten tilbake.

Men det skulle ikke stoppe der. Som de fleste laksefiskere vet, så forsvinner ikke laksen fra stedet så lenge såret ikke er healet. Så det var ikke det siste jeg så til den storlaksen. Jeg var flere ganger ned til elva og kastet etter den, men den ville ikke bite på. Den var stadig opp og slo med spolen på grunn av irritasjon. Jeg fikk jo se hvor stor den var, men kunne ikke fastslå vekten på den. Men det skulle jeg få komme til å vite senere på sommeren. For det hadde seg slik at jeg ikke kunne la være å prøve å få den på kroken igjen. En dag jeg kom ned til elva fikk jeg se at litt lengre oppe var det et telt og en bil. Ved elvekanten satt en fisker ved bålet. Jeg bestemte meg for å gå opp til han for å slå av en prat. Det var en meget hyggelig kar. Han var fra Finnsnes og var en proff fluefisker. Vi fikk god kontakt og tilbrakte mange kvelder sammen ved elva. Det ble til at jeg selv tok med meg fluestanga når vi skulle fiske sammen. Jeg var nok en amatør sammenlignet med han. Det fikk jeg bekreftet en kveld vi skulle prøve å konkurere for moro skyld. Vi brukte samme type snøre og samme flue. Jeg skulle få gå først og han skulle fiske bak meg. Resultatet ble at han fikk fisk men ikke jeg. Så da skjønte jeg at det måtte være måten jeg fisket på eller presenterte flua på. Kjekt hadde vi det like vel.

En kveld jeg kom ned til leiren hans og hadde fått meg en kopp kaffe, sa han plutselig at jeg skulle gå bak i varebilen hans. Jeg lurte på hva som var der. Jeg åpnet bakluka og der lå det en stor svart plastsekk med noe inni. Jeg skjønte at det var en laks han hadde fått, men skulle fort oppdage at det ike var en hvilken som helst laks. Det var storlaksen min, som jeg mistet. Jeg kjente igjen den på det store såret hvor kroken hadde sittet. Han ropte til meg at jeg skulle ta den med meg hjem. Nei sa jeg, Når jeg ikke fikk den på land selv, så ville jeg ikke ha den nå. Det var snilt av han men stoltheten min ville noe annet. Han kom bort til bilen med ei vekt. Han satte den i gjellen på fisken og løftet den opp. Nåla stoppet på 16,5 kilo. 

Men jeg skulle få min revange. Sommeren etter reiste jeg og Trond ned til den samme plassen som jeg mistet storlaksen. Men denne gangen reiste vi på den andre siden av elva for å fiske mot den bredden som jeg hadde brukt, Laksefiskerne har en gylden regel om at det skal være 2-300 meter mellom fiskerne. Jeg og Trond brydde oss ikke noe om disse reglene når vi var ute å fisket. Vi stod ikke lengre unna hverandre enn at vi kunne prate sammen. Det samme gjorde vi denne flotte julidagen også. Vi hadde ikke fisket lenge før et eventyr skulle utspille seg. Jeg stod vel knapt 50 meter nedenfor Trond da det skjedde. Plutselig fikk jeg et kraftig rykk i stanga. Skjønte fort at det var en laks. Jeg dro sakte til for å være sikker på at kroken fikk godt feste. Den satt fast. Jeg snudde meg til Trond og ropte at jeg hadde fisk på. Det er greit sa han. Jeg sveiver inn og går på land og finner frem kleppen. Men så enkelt skulle det ikke bli. For i det samme som Trond begynte å rygge bakover og trekke inn sena, så smalt det på fisk til han også. Hva nå sa vi??? Nå hadde vi to lakser som skulle bekjempes i en og samme kulp. Skulle vi være så uheldig at de tvinnet seg sammen og laget en krøll uten sidestykke. Mange tanker og ord raste gjennom hodene våre og ut av munnen. Hjertet banket og pulsen slo som sleggeslag. Det var ikke tid til å tenke så mye. Vi måtte prøve å gjøre det beste ut av det. Vi justerte sneller og brems og det som måtte gjøres i en slik situasjon. Så skjedde det. Fisken til Trond startet som en torpedo. Men med alt hell gikk den på yttersiden av meg og forbi. Jeg så hvordan scena til Trond pisket i vannet i det den dro avgårde nedover elva. Hva ville skje med min fisk? Ville den følge etter, slik at vi fikk et kappløp side om side? Nei. til alt hell valgte fisken min å bli i kulpen. Det virket ikke som den var lysten til å ta et utras. Jeg kjørte den litt i kulpen, men den var veldig villig til å komme etter når jeg sveivet inn. Jeg regnet med at det var en mellomlaks når motstanden ikke var større. Jeg brukte knapt 10 min fra den beit på til jeg hadde fått den på land. Jeg fikk den bort til kanten og grep tak i den med hendene og opp på grusbanken. Jeg så at den var ganske stor, men hadde ikke tid til å studere den, for jeg tenkte bare på å komme meg nedover elva for å hjelpe kameraten min. Jeg stakk finnkniven ned igjennom gjellene på laksen og ned i bakken og la på sprang. Jeg fikk grepet med meg kleppen som lå inne på kanten i det jeg dro.

Noen hundre meter nede i elva hadde Trond stoppet opp. Laksen begynte å bli sliten trodde jeg. Men det stemte ikke. For når jeg nærmet meg Trond, gjorde laksen en helomvending og startet oppover elva igjen. Så da var det bare å snu. Den svømte nesten opp til kulpen igjen før den stoppet. Trond prøvde å sveive den litt inn. Nå fikk vi se fisken i vannskorpa og skjønte at den var i ferd med å resignere. Den gjorde ikke så mange utrasene før jeg fikk sjansen til å sette kleppen inn i gjellene på den og fikk den på land. Gjett om vi var glade. Trond lurte på hvor stor fisken jeg hadde fått var. Som sant var så måtte jeg bare si at jeg var usikker for jeg hadde ikke fått veid den enda. Vi var begge lykkelig over å fått berget fiskene. Vekta kom frem og vi fikk veid fiskene. Laksen til Trod veide 10,5 kg mens min viste en vekt på 15,5 kg. Endelig fikk jeg revange for den sure opplevelsen jeg hadde hatt sommeren før.

Vi hadde et vennepar som vi brukte å dra på tur med. Dama i dette parret var av det kunstneriske slaget og var veldig flink til å tegne og male. Hun tegnet av fisken på ei stor hobbyplate som jeg fikk kjopt hos en byggvarehandel. Etter noen uker kom hun opp til meg. Da hadde hun malt Laksen til meg. Hun hadde malt den som om den var i elva. Nydelig maleri. Den har jeg hatt hengende på veggen i mange år til minne om den fantastiske opplevelsen.