Foto: Morten Løkken

Elgens karaktertrekk, vekst og utvikling

Vekst og kroppsstørrelse hos elg

Elgen er den største av våre hjorteviltarter, og både størrelsen og kroppsfasongen gjør at den kan vanskelig forveksles med andre hjortedyr. Kroppen er stor og tung, med lange bein, høy skulderregion, kort hals og store ører.

Elgkalver veier omkring 11 – 15 kg ved fødselen. I løpet av sommeren vokser de raskt og allerede samme høst vil de veie 100-160 kg. (Foto: Johan Trygve Solheim)

Målinger av høyden hos elg fra Nord-Trøndelag viste at voksne elgkyr varierte fra 137 – 195 cm målt som skulderhøyde (gjennomsnitt 176 cm). Tilsvarende mål for oksene viste at de varierte fra 150 – 199 cm (gjennomsnitt 177 cm). Den lille forskjellen i gjennomsnittshøyde mellom okser og kyr skyldtes nok at oksene hadde en lavere gjennomsnittsalder enn kyrne. Ved samme alder er antagelig høydeforskjellen noe større, siden andre studier viser at voksne elgokser i gjennomsnitt veier 24 prosent mer enn kyr. Hos elg er det bare hanndyret – oksen – som utvikler gevir.

Elgkalver veier omkring 11 – 15 kg ved fødselen. I løpet av sommeren vokser de raskt og allerede samme høst vil de veie 100-160 kg, men i områder med svært gode vekstbetingelser kan de oppnå en vekt på over 200 kg. For elgkyr fortsetter kroppsvekten å øke inntil 4-7 års alder, mens elgokser kan vokse inntil de er 5-9 år gamle. Fullvoksne elgokser i ulike deler av Norge veier i gjennomsnitt 400-550 kg om høsten, og fullvoksne elgkyr 320-400 kg. I tettere bestander kan vektene også være vesentlig lavere enn dette. De vektene vi har omtalt her er levende vekt. Slaktevekta av elg under jakta varierer fra under 45 % til noe over 60 % av totalvekta, og ligger i gjennomsnitt på 50-55 %.

 

Elgens pels og farge

Pelsfargen kan variere fra nesten svart til alle nyanser av brun eller grå til helt lys gråbrun. Lysforholdene har stor betydning for hvordan en observatør oppfatter dyrets farge. Uansett farge er kamuflasjen perfekt, og selv et så stort dyr kan være nesten umulig å få øye på inne mellom trærne. Dette er ikke minst svært viktig å være klar over når man kjører bil!

Nyfødte kalver er mer bustete, og har en lys mursteinsrød farge. Denne ”baby-pelsen” skiftes til blank, glatt voksenpels i august-september. Alle elger har en relativt lang, tykk vinterpels som skiftes til kortere, tynnere sommerpels i april-juni. De kan da se temmelig lurvete ut, med store hårløse områder.Hos alle elger har beina og buken en lys grå farge. På kuer fortsetter den lyse fargen opp mellom lårene helt opp til halen, og den synes som en lys kile bak på ”speilet”. På okser er det imidlertid en brå overgang fra de lyse beina, til den mørkere kroppsfargen. Det ser nesten ut som at den har på seg mørke kortbukser. Dette er bortsett fra geviret den viktigste kroppslige forskjellen når en skal forsøke å skille mellom kjønnene.

Gevir

Hjortedyrene våre har gevir, og ikke horn som våre husdyr. Gevir felles og nytt vokser ut hvert år, mens horn sitter fast i hele dyrets livstid. Hos reinsdyr har både hanner og hunner gevir, men hos elg er det kun oksene som utvikler gevir. Allerede hos førsteårs oksekalver kan man se små knotter mellom øynene og ørene, som er starten på et gevir. Denne kalles rosenstokken, eller når geviret begynner å utvikles, rosenkransen.

Året etter kalles oksen for ”åring” og har som regel en spiss tagg på hver side nesten som et sykkelstyre. Vi kaller den da for piggokse. Som toåring kan oksen ha 1-3 tagger på hver side avhengig av blant annet næringstilgangen. Geviret er størst når oksen er i 5-8 års alderen, og kan veie opptil 30 kg, med 20-25 tagger eller flere. Antall tagger et gevir kan ha er altså ikke identisk med antall år oksen har levd! Elgens gevir kan enten være et såkalt ”skovlgevir”, der bakre del er formet som en flat skål med korte tagger, eller et ”stanggevir” som er mer preget av et antall store enkelttagger. I tillegg finnes flere mellomformer.

Geviret faller som regel av i perioden desember-februar. Straks dekkes rosenstokken av hud, og et nytt gevir begynner å vokse ut. I starten relativt sakte, men utover våren og sommeren øker veksten, og den kan være på bortimot 2 cm i døgnet på det meste. I hele vekstperioden er geviret dekket av en tynn, blodrik hud med korte tette hår, kalt basthuden. I august-september er geviret ferdig utvokst og da ”feies” basten av og de harde beinstrukturene kommer til syne. Det er både imponerende og dramatisk å oppleve når oksene feier geviret. Oksen kjører geviret med stor kraft inn i kjerr og busker og oppetter trestammer. Basten sprekker opp og blir hengende i blodige ”laser” på geviret til alt er feid vekk. Prosessen kan ta bare 4-5 timer, og det kan se svært voldsomt ut!

Geviret er oksens statussymbol, og størrelsen på geviret har stor betydning for hvor mange kuer den får bedekke under brunsten. Kuene foretrekker som regel de største oksene, med de mest imponerende gevirene. I tillegg vil andre og mindre okser vike unna for en storokse med et stort gevir. Det kan imidlertid forekomme at det blir kamper okser imellom, om kuenes ”gunst”. Det er store krefter som braker sammen i slike kamper, og et imponerende skue – men heldigvis sjelden kamphanene skader hverandre.

Elgens sanser

Elgen kan oppfatte lukt- og synsinntrykk både forfra, fra siden og bakfra. Foto: Johan Trygve Solheim.

Elgen har store nesebor og øyne som sitter på siden av hodet, og den kan dermed oppfatte lukt- og synsinntrykk både forfra, fra siden og bakfra. Den viktigste sansen er luktesansen, som er meget godt utviklet. Ørene, som er store og kan beveges hver for seg i ”alle” retninger, fungerer omtrent som peileantenner, og gjør at den hører svært godt. Det er noe omdiskutert hvor skarpt syn en elg har, men det er mye som tyder på at elgen ser meget godt. Den oppfatter imidlertid dårlig objekter som står stille, og som skiller seg lite fra omgivelsene. Det er derfor ikke uvanlig at en elg kan stå og se på en i lang tid, dersom man står helt rolig. Får den imidlertid ferten av deg vil den stikke av umiddelbart.

Elgkalv